En endring i luften - mot en mer bærekraftig jobbreisekultur blant vitenskapelige ansatte

• Main Author: Henriksen, Hanne Marit
• Format: Dissertation
• Language: Norwegian

Reising, ofte omtalt som mobilitet, har blitt en sentral del av den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen. Vitenskapelige ansatte flyr både ofte og langt for å oppfylle sine jobbforpliktelser. De siste årene har imidlertid den økte bevisstheten rundt flytrafikkens skadelige klimaeffekter satt den flyintensive reisepraksisen under press. Til tross for økt kunnskap, engasjement og vilje går omstillingen sakte. I denne oppgaven ser jeg nærmere på hvordan og hvorfor mobilitet og bruk av fly har blitt en så viktig del av de vitenskapelige ansattes arbeidshverdag. Videre undersøker jeg hvordan det økte fokuset på bærekraft påvirker den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen, og til sist ser jeg på noen mulige løsninger for en mer bærekraftig jobbreisepraksis. Med utgangspunkt i Energikultur-modellen (Stephenson et al., 2015; Stephenson et al., 2010) undersøker jeg hvordan det har blitt etablert en flyintensiv jobbreisekultur blant de vitenskapelige ansatte. I tillegg benytter jeg Callons (1998) innrammingsperspektiv for å undersøke hvordan innrammingen av vitenskapelig kunnskapsproduksjon har påvirket denne jobbreisekulturen. Empirien som denne oppgaven bygger på er hentet fra åtte dybdeintervjuer med vitenskapelige ansatte ved NTNU i Trondheim. I tillegg er det gjort en analyse av relevante forskningspolitiske og organisatoriske dokumenter. Studien avdekker at norsk forskningspolitikk og NTNU sine strategier, handlingsplaner og mål har bidratt til en innramming av vitenskapelig kunnskapsproduksjon hvor internasjonalisering og mobilitet står sentralt. Denne innrammingen har blitt manifestert og forsterket i jobbreisekulturen. Bruk av fly har spilt en sentral rolle ved å gjøre det mulig for de vitenskapelige ansatte å være mobile samtidig som de ivaretar andre forpliktelser, både på jobb og privat. I tillegg har flytrafikken bidratt til å flytte grensene for hvor ofte og langt de kan reise. Resultatet er en jobbreisekultur som har gjort seg avhengig av å fly. Med det økte fokuset på bærekraft har det imidlertid oppstått spenninger i den flyavhengige jobbreisekulturen. Både normer, praksiser og materiell kultur drar i to retninger: oppfylle jobbforpliktelser eller leve mer bærekraftig. Resultatet er en famlende jobbreisekultur uten en tydelig retning. Studien ser også på tre ulike strategier som har blitt trukket frem som mulige løsninger for en mer bærekraftig jobbreisekultur: å velge sine reiser med omhu, å bytte ut det fysiske møtet med videokonferanse samt «super